Kommisjonen har kartlagt og evaluert myndighetenes håndtering av første fase av pandemien. NSF mener koronakommisjonens rapport er grundig og god. Den bidrar til å øke vår kunnskap og forståelse av hvor det har sviktet og hvorfor.
Rapporten peker ut viktige forbedringspunkter som vil bidra til å utvikle og styrke samfunnets og helsesektorens beredskap. NSF er opptatt av at vi må ta lærdom av koronakrisen, og sørge for å ha den nødvendige beredskapen for å håndtere både akutte, kortvarige og langvarige kriser. Det vil kreve langsiktige politiske prioriteringer. God beredskap koster, men alternativet er dyrere.
Rapporten viser tydelig at mye har gått bra mer på tross av enn på grunn av. Vi stod overfor en kjent og lenge varslet trussel – likevel var vi ikke forberedt. Tilfeldigheter har gjort at mangelen på smittevernutstyr og kapasitet i helsesektoren ikke har fått enda større konsekvenser.
At det kunne gått verre, betyr ikke at alt har gått bra. Helsesektoren manglet både smittevernutstyr, legemidler og kapasitet i første fase. Sårbare eldre har dødd fordi vi ikke evnet å beskytte dem. Barn og unge har båret en stor byrde under pandemien, og konsekvensene kan vise seg å vare utover i livsløpet til dem som er unge i dag. Pandemien har rammet skjevt, både sosialt og geografisk. De langsiktige virkningene av dette er vanskelig å overskue.
Våre viktigste innspill:
- Helsesektoren må rustes opp til å kunne møte nye kriser og katastrofer, gjennom langsiktige investeringer i bygg, teknologi og kompetanse. Norge må bli selvforsynt med helsepersonell bl.a. gjennom økt andel heltid.
- Flere sektorer enn helse må involveres når det planlegges tiltak som har store samfunnsmessige konsekvenser. Krisehåndtering og kommunikasjon må ivareta alle deler av befolkningen.
- Myndighetene må ha oversikt over kommunenes beredskapsevne, og kommunene må sikres en sentral plass i det nasjonale beredskapsarbeidet.
- Kommunenes behov må ivaretas i forbindelse med kriser. Spesialisthelsetjenesten må aktivt understøtte krisehåndteringen i kommunene. Nasjonale prioriteringsråd ved kriser og katastrofer må ha et helhetlig og tverrprofesjonelt perspektiv.
- Det bør etableres statlige beredskapslager for smittevernutstyr, legemidler og medisinskteknisk utstyr, som også ivaretar kommunenes og sykepleietjenestenes behov.
- Det kommunale smittevernarbeidet må styrkes. Det bør etableres kommunale smittevernteam hvor kommunelege og sykepleiere med smittevernfaglig kompetanse og ansvar inngår, herunder helsesykepleier.
- Intensivkapasiteten må økes for å ivareta befolkningenes behov og nødvendig beredskap. Det må utdannes flere intensivsykepleiere og utvikles en nasjonal faglig retningslinje for intensivvirksomhet.
- Det må utarbeides bedre og mer detaljerte planer for omdisponering av personell under kriser. Sykepleiere som arbeider med sårbare grupper bør skjermes så langt som mulig.
- Forhandlingene mellom arbeidslivets parter våren 2020 bør evalueres, og behovet for nasjonale kriseavtaler vurderes. Medbestemmelse og partssamarbeid er en ressurs som må styrkes, og inngå som en naturlig del av beredskapsarbeid og krisehåndtering.
- Langtidsvirkningene for personer som har gjennomgått covid-19 må følges nøye opp for å forebygge livsvarige skader og uførhet. De helsemessige konsekvensene for ansatte i utsatte yrker må kartlegges og følges opp.
- Det må innhentes kunnskap om de helsemessige konsekvensene av pandemien for ulike deler av befolkningen. Dette må følges opp med kompenserende tiltak.
- Ansvarlige departementer må være tydelige i sine forventninger til egen sektor om å sikre utdanning av helsepersonell også i en krise- og beredskapssituasjon.