Les mer om streikeuttaket mandag og framtidige arrangementer i regi av Unio her.
Lillebø holdt også en appell til streikende fra Unio i Trøndelag.
– Sist jeg stod foran en gjeng streikende og holdt appell, var i 2021, da streiket Unio i både sykehus og kommuner, og jeg var streikeleder for Unio ved St. Olavs hospital.
Streiker for fri forhandlingsrett
– Nå står vi her igjen, og er i streik i staten. Unio stat streiker sammen med Akademikerne for en tariffavtale som skal gi bedre lønnsuttelling for våre medlemmer, slik Unio har hatt siden 2022. Men ikke nok med det, og kanskje aller viktigst:
– Vi streiker for fri forhandlingsrett og vil ikke akseptere at staten som arbeidsgiver bruker bulldoser-taktikk i en politisk styrt prosess for å tvinge gjennom en tariffavtale vi ikke vil ha. Det er diktat, ikke partssamarbeid.
Lillebø fortalte om de to hovedgrunnene til at Unio stat er i streik:
1) Behov for en lønnsutvikling for statsansatte som beholder og rekrutterer. Vi trenger politifolk, vi trenger forskere og undervisere, slik at vi blant annet kan utdanne framtidens sykepleiere, lærere og fysioterapeuter, for å nevne noen.
– Som et eksempel kan jeg si at vi allerede i dag mangler vi undervisningspersonell i sykepleierutdanningen, og 60 prosent vil gå av med pensjon de neste fem årene.
– Det handler om å rekruttere og beholde de som utdanner dagens og framtidens sykepleiere. I verste fall står NOKUT-godkjenningen av utdanningene i fare. Staten må investere i livsviktig kompetanse.
Tjener mindre enn sykepleiere i andre sektorer
– Våre medlemmer i universitets- og høgskolesektoren tjener i dag langt mindre enn de som jobber i sykehus, kommuner eller privat sektor. Å forlate en vitenskapelig stilling i staten til fordel for en stilling i en kommune kan faktisk gi en lønnsøkning på mer enn 100 000 kroner.
– De som utdanner personell til velferdstjenestene, tjener altså mindre enn dem de utdanner. Det sier seg selv at lønna må opp.
– Våre medlemmer henger etter i lønnsutviklingen som resten av samfunnet har nytt godt av de siste årene. Vi er på bunnivå når det gjelder lønnsutvikling i staten, sammenliknet med høyt utdanna i privat sektor og statsansatte med kortere utdanning.
2) Vi kjemper for våre medlemmers frie forhandlingsrett.
– Unio og Akademikerne inngikk for to år siden en egen tariffavtale med staten, som har gjort det mulig å snu utviklingen. Den har vært bra for lønna til statsansatte med høyere utdanning.
Bruker tvang
– Nå prøver staten og regjeringen å tvinge oss bort fra avtalen etter kun to år, fordi LO vil ha én felles avtale. Det er uredelig bruk av makt.
– Ved å opptre på denne måten har staten selv valgt streik. Vi hadde ikke noe annet valg, og det er staten som har ansvaret for dette. De visste at vi ikke kunne akseptere en dårligere avtale enn den vi hadde, og de var aldri interessert i å komme Unio i møte og avviste blankt våre krav.
– Unio og Akademikerne er de to største fagforeningene i staten. Vi kan ikke akseptere at staten prøver tvinge oss over på en avtale som vi ikke vil ha, og griper inn i vår frie forhandlingsrett. Det som staten som arbeidsgiver driver med her, er regelrett maktmisbruk, og det aksepterer vi ikke.
Vil sikre lønnsutvikling
– Vi streiker for en tariffavtale som sikrer våre medlemmer en god lønnsutvikling, og som gir mulighet til å løse lokale behov. Utdanning må lønne seg, også i staten.
– Og det er vår oppgave å sikre våre medlemmer dette: En lønnsutvikling som gjør at også statlige institusjoner kan beholde og rekruttere nødvendig kompetanse blant gruppene med høyere utdanning. Og det handler om å sikre at vi har et likeverdig partssamarbeid der den frie forhandlingsretten ligger fast.
– Dere som står her nå, med streikeskjortene på og viser at dere er klare til kamp for Unio, for partssamarbeidet, for forhandlingsretten: Vær synlige, la stemmene høres, og vis at vi ikke lar oss diktere. Vi står skulder ved skulder. Vi viser staten som arbeidsgiver at de ikke kødder med oss – vi gir oss ikke.
Heia oss!