Likelønn
Likelønn handler om både lik lønn for likt arbeid, og lik lønn for arbeid av lik verdi.
Det handler ikke om at alle skal tjene det samme, eller at alle kvinner skal tjene det samme. At mange kvinner er lavtlønte innebærer ikke at likelønnsproblematikk og lavtlønnsproblematikk er det samme.
- det må iverksettes omfattende grep i forhold til lønn, arbeidsvilkår generelt og deltidsandelen spesielt.
- regjeringen må pålegge arbeidsgiverne i offentlig sektor å bidra til økt verdsetting av de kvinnedominerte velferdsyrkene og begynne der forskjellene er dokumentert størst.
Diskriminering
Norsk sykepleierforbund er på linje med Likelønnskommisjonen fra 2008 som pekte på at verdsettingsdiskriminering er det store likelønnsproblemet i Norge.
Verdsettingsdiskriminering innebærer at arbeid som hovedsakelig utføres av kvinner systematisk verdsettes lavere enn arbeid som hovedsakelig utføres av menn, selv om kravene til utdanning, erfaring, ansvar og anstrengelse er de samme. Det norske arbeidsmarkedet er svært kjønnsdelt, og mens det lønner seg for kvinner å gå inn i mannsdominerte yrker, lønner det seg ikke tilsvarende for menn å velge utradisjonelt.
Det er et stort likelønnsgap hvor kvinners timelønn er 85% av menns. Dette er større i Norge enn i mange andre land, delvis på grunn av en stor offentlig sektor og et svært kjønnsdelt arbeidsmarked. Nesten halvparten av sysselsatte kvinner jobber i offentlig sektor, og her er kvinneandelen svært høy: 70% av de ansatte i offentlig sektor er kvinner.
De som særlig rammes av verdsettingsdiskrimineringen er kvinnedominerte utdanningsgrupper i offentlig sektor (med til og med 4 års høyere utdanning). Der tjener kvinner cirka 80% av menn.
Dagens lave lønnsnivå i de kvinnedominerte yrkene bidrar i seg selv til å opprettholde det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Faktum er også at yrkesgrupper med til og med 4 års høyere utdanning tjener minst 100 000 kroner mer i privat sektor enn i offentlig sektor.
Lønnsforhandlinger
Lønnsforhandlinger er partenes ansvar og Likelønnskommisjonen slår fast at forhandlingssystemet, herunder frontfagsmodellen, bidrar til å opprettholde eksisterende lønnsforskjeller. Internasjonale erfaringer viser også at partene i arbeidslivet ikke har fått bukt med illegitime lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. I Norge har arbeidslivets parter hatt likelønn på dagsorden de siste 20 årene uten å klare å gjøre noe med likelønnsgapet.
Når myndighetene på sin side konsekvent avviser konkrete likelønnstiltak, fratar de seg selv et av de mest effektive virkemidlene for å gjøre noe med både likelønnsgapet og det kjønnsdelte arbeidsmarkedet.
Det er ikke noe nytt at myndighetene involverer seg i lønnsoppgjørene, det gjorde de blant annet ved innføringen av avtalefestet pensjon (AFP). Tvert imot er det viktig for at frontfagsmodellen skal overleve at myndighetene bidrar til å minske lønnsgapet mellom de kvinnedominerte utdanningsgruppene i offentlig sektor og de mannsdominerte med tilsvarende utdanning i privat sektor.
Forhandlingsretten skal bestå – men ikke retten til å diskriminere.
Helse- og omsorgssektoren står overfor massive rekrutteringsutfordringer og må ta i bruk lønn som virkemiddel for å rekruttere og beholde arbeidskraft. Da er det kortsiktig å oppfordre jenter til å velge utradisjonelt, uten samtidig å øke helse- og omsorgsyrkenes status og attraktivitet, blant annet gjennom høyere lønn. Verdsettingsdiskrimineringen står i veien for å løse arbeidskraftutfordringene i helsesektoren, men helsesektoren trenger all den arbeidskraft den kan få - både kvinner og menn.