I mine barns øyne har jeg verdens viktigste jobb. (Riktignok har jeg sviktet en periode nå da jeg jobber som tillitsvalgt.) Jeg er sykepleier med master i helsesykepleie og har i flere år jobbet i kommunehelsetjenesten i en middels stor norsk kommune. Hvis du ikke er helt innforstått med hvor rått det er å inneha en slik viktig samfunnsposisjon kan jeg hjelpe. For uinnvidde er min funksjon omtrent på nivå med å være lege, bare litt tøffere. I mine barns øyne rangerer jeg helt i toppskiktet. Kanskje bare slått av Spidermann, Elsa fra Arendell og statsministeren (i alle fall den gangen det var ei dame).
Med en så viktig og aktet posisjon var det derfor med stor undring barna mine for noen år tilbake oppdaget at jeg tjente vesentlig mindre enn pappaen deres. Ikke for det, han er en hyggelig fyr han, og en super pappa. Samtidig er han er tross alt bare ingeniør. Hvor fett er det liksom? Innsikten kom da vi stilte opp i Dagbladet i forbindelse med likelønnsdagen for noen år tilbake. Nyheten slo ned som et sjokk i hjemmet. Dagbladet avslørte en urettferdighet på størrelse med at lillesøster skulle få dobbelt så mye lørdagsgodteri som storesøster. Min eldste datter som så det som en selvfølge at mammaen skulle tjene like mye som pappaen ble rystet. At en superhelt skal tjene mindre enn en kjedelig ingeniør gir ingen mening i mine barns øyne.
Joda, vi trenger ingeniører også, som voksen vet jeg det. Men barna mine, de ser det litt annerledes. De har en mamma som setter sprøyter. En mamma som snakker med barn som blir mobbet eller kanskje blir slått hjemme. Mammaen deres har eget kontor med uante mengder med plaster. Hun underviser dessuten i temaer som lærerne deres ikke underviser i selv. Om slike heftige temaer som pubertet og seksualitet, ting som er så flaut at det nesten ikke kan snakkes høyt om. Mammaen deres påvirker en hel generasjons kunnskap om mensen, tissen, kyssing og det som verre er.
Ikke nok med det, mammaen til mine barn har jobbet på sykehus. Tenk så rått. Hun har jobbet med supersyke pasienter med kreft. Hun har passet på pasienter som har gjennomgått store operasjoner. Hun har gitt cellegift og pleiet pasienter som har plager etter strålebehandling. Mammaen til mine barn har også jobbet på sykehjem, tatt vare på mennesker som er for dårlige til å bo hjemme. Passet på at de fortsatt skal få et godt liv.
Det er rett og slett ikke den ting mammaen til mine barn ikke kan. En sykepleier er tross alt en slags superhelt; i alle fall i mine barns øyne. Pappaen deres er bare en kjedelig ingeniør som jobber med emballasje og søppel og sånt. Som voksen vet jeg at min mann gjør en viktig jobb, akkurat sånn som jeg gjør. Like fullt er det jeg som har den viktigste jobben i familien; hvis mine barn skal rangere oss. At pappaen til mine barn tjener mer enn mammaen deres gir derfor ikke mening i mine barns øyne. Og det gjør det egentlig ikke i mine heller.
Målet med å skrive dette er ikke å si at jeg er noe viktigere enn mannen min, eller at sykepleiere er viktigere enn ingeniører. Samtidig er viktigheten avhengig av øynene som ser. Min mann jobber i det private næringslivet. I 2020 ble lønnsveksten til funksjonærer i industrien beregnet til 2,25%, sykepleierne fikk 1,7%. Selv om jeg ikke mener jeg er noe viktigere enn mannen min, synes jeg faktisk ikke han er så mye viktigere enn meg heller. Men tallene sier noe annet.
Noen vil hevde det er forskjell mellom det jeg og mannen min tjener fordi han jobber med verdiskapning. Han skaper faktisk ting som konsernet hans kan selge og tjene millioner av kroner på. Helt sant. Selvfølgelig må han jo ha bra lønn hvis han bidrar til at konsernet hans tjener penger og gjør det bra på børsen, tenker du kanskje da.
Firmaet mitt ville ikke gjort det godt på børsen. Noen vil hevde at jeg og mine kolleger i mange år, og de siste årene i særdeleshet, har bidratt til at det renner penger ut av min bedrift. Vi skaper ikke, men vi faktisk tapper verdier fra bedriften vår. Ikke rart jeg ikke tjener like mye som mannen min, jeg driver jo ikke med verdiskapning.
Mine barn er nok ikke enig i at jeg ikke skaper verdier. Superhelter og sykepleiere skaper bare en annen type verdier. Vi skaper den type verdier som ikke så lett lar seg måle i penger. Dessuten bidrar vi til at folk som pappaen til mine barn holder seg friske, eller blir friske igjen og kommer tilbake i jobb. Slik blir vi en garantist for at folk som pappaen til mine barn blir i stand til å skape disse verdiene man liker å snakke om. Den såkalte verdiskapningen i samfunnet ville faktisk fått langt dårligere kår uten superhelter som meg og mine kolleger.
Opp igjennom årene har jeg diskutert lønn og lønnsforskjeller i mangt et lystig, og tidvis mindre lystig, lag. Når diskusjonen har tilspisset seg, har jeg ikke sjelden blitt møtt med påstanden om at «du kan jo bare begynne å jobbe med noe annet.» Til det er det bare en ting å si: Ja, jeg kan faktisk det. Og akkurat det faktum burde bekymre politikere og ledere i helsevesenet. Ja egentlig burde det bekymre alle som er eller tenker de noen gang vil komme til å få bruk for norske helsetjenester. For jeg, og mine kolleger likedan, vi kan faktisk bare bytte jobb. Realiteten er den at 1 av 5 sykepleiere som utdannes gjør akkurat det. Sykepleiere er dessuten den yrkesgruppen norske kommuner oppgir det er vanskeligst å rekruttere.
Vårens streiker, meklinger og lokale forhandlinger ligger nå bak oss og det er på ny tid for å markere likelønnsdagen. Dagen markeres i den visshet at superhelter som sykepleiere fortsatt henger langt etter mannsdominerte bransjer i lønnsutviklingen.
Når datteren min, flere år etter intervjuet i Dagbladet, spurte meg om jeg tjente like mye penger som pappaen hennes nå, var svaret fortsatt nei. Det var fortsatt like ubegripelig for henne, og egentlig for meg også. Selv kan jeg kan ikke skjønne annet enn at en slik forvaltning av superhelter er svært lite bærekraftig – det kan rett og slett bli utrolig dårlig verdiskapning ut av det.