Da jeg begynte i fulltidsverv som nestleder for Norsk Sykepleierforbund i Trøndelag møtte jeg holdninger jeg ikke var forberedt på. Fylkeskontoret til NSF Trøndelag ligger i Trondheim. En kjøretur på ca. 3 timer hjemmefra. Det betyr pendling, pendlerleilighet og tid borte fra familien. Det var jeg og min familie forberedt på. Det jeg ikke var forberedt på, var reaksjonene som kom fra kjente og ukjente i alle aldre. Spørsmål om hvordan jeg kunne ta på meg et verv som innebar så mye tid borte. Hva med sønnen din, hvordan kan du være så mye borte fra han, hva med hus og hjem, samboer? Hvem skal stelle hjemme? Det var nærmest en flom av pålagt dårlig samvittighet med en undertone om at jeg prioriterte egen karriere og dermed prioriterte familien min bort. Etterfulgt av heder og ære over hvor raus samboer jeg hadde som lot meg få lov. Jeg burde virkelig være takknemlig. Hvis dette hadde vært en mann som var borte fra familien, ville situasjonen vært den samme da? Hvem kommenterer hvor snill kvinnen i familien er som lar mannen jobbe borte? Må det være enten eller, familie eller karriere?
Til tross for at Norge regnes som et av verdens mest likestilte land, har vi ett av verdens mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder. Kvinner arbeider mindre og har større omsorgsansvar enn menn. Kvinner har lavere inntekt, lavere formue, dårligere pensjonsrettigheter, mindre fritid i jobben og færre lederposisjoner enn menn. Ikke bare er privilegiene skjevt fordelt, men det bidrar til å vedlikeholde kulturelle forestillinger om hva som er «kvinnelig» og hva som er «mannlig». D
Småbarnsmødre velger ofte arbeidssituasjon etter hva som lettest lar seg kombinere med familielivet. Å jobbe i offentlig sektor kan være et slikt valg. En studie gjennomført av Pål Schøne ved Institutt for samfunnsforskning, bekrefter at en del kvinner bytter fra privat til offentlig sektor når de får barn. Og sannsynligheten for å jobbe i offentlig sektor øker med antall barn.
Selv i hjem hvor mor og far i utgangspunktet ønsker en lik fordeling, er det ofte slik at det er mor som sitter med mest ansvar. Dette kalles «det tredje skiftet». Det første skiftet er lønnet arbeid, det andre skiftet er de praktiske oppgavene i hjemmet mens det tredje skiftet handler om å administrere hverdagen. Å koordinere barnets og foreldrenes aktiviteter innebærer både en praktisk, emosjonell, sosial og moralsk dimensjon. Det tredje skiftet skaper ringvirkninger for kvinnene selv og for samfunnet. En overvekt av deltidsstillinger for å strekke til hjemme, sykemeldinger, utbrenthet, kronisk stress, og at man ikke tar lederstillinger og styreverv er eksempler. Det tredje skiftet kan ses i lys av patriarkalske holdninger. Samfunn skapt av menn for menn.
Samtidig som helsesektoren har store utfordringer med å rekruttere helsepersonell, sykepleiere spesielt, jobber hele 35,4% av sysselsatte kvinner i alderen 20-66 år deltid. I 2023 var nesten 90% av norske sykepleiere kvinner. Når store deler av offentlig sektor er så kvinnedominert som den er, og kjønnsdelingen i hjemmene er som den er, så vil offentlig sektor også i framtiden være deltidsdominert. I et likestillingsperspektiv må vi sørge for at det er mulig for en kvinne å jobbe hel stilling, uten belastningen med å ha det tredje skiftet alene. Vi skriver 2024 i kalenderen, burde vi ikke ha kommet lenger enn at vi fremdeles lever under patriarkalske holdninger?
I dag er det den internasjonale kvinnedagen. Kvinner og menn samles i tog landet rundt. Det finnes helt klart fortsatt kamper å kjempe, og vi må helt klart fortsette å sette kvinnesak og kvinnekamp på agendaen. Vi er angitt å være ett av verdens likestilte land, men vi har ikke kommet langt nok. Det er bare å se til arbeidslivet.
Gratulerer med dagen!