Alle bachelorutdanningene innen helse- og sosialfagene har fått nytt styringssystem som består av felles rammeplan, og egne nasjonale retningslinjer for hver enkelt utdanning som beskriver kandidatenes sluttkompetanse.
Det er noen likheter, men forskjellene på sykepleier- og vernepleierutdanningen kommer tydelig frem i formålet og kompetanseområdene.
Faktaark om sykepleierne og vernepleiernes kompetanse
Norsk Sykepleierforbund (NSF) og Fellesorganisasjonen (FO) har sammen utarbeidet et faktaarket for å gi god informasjon og beslutningsstøtte til ledere og tillitsvalgte i ulike situasjoner som aktualiserer behov for å vurdere helsefaglig kompetanse i tjenestene. Det kan være i forbindelse med rekruttering og drøftinger om krav til stillinger, ved omgjøringer, utlysninger og nye opprettelser mv.
Faktaarket beskriver sentrale forhold knyttet til sykepleiere og vernepleieres helsefaglige kompetanse.
Om vernepleierutdanningen
Vernepleierutdanningen er slik NSF ser det mer en miljøterapeutiske utdanning, mens sykepleierutdanningen er en helsefaglig utdanning. På sykehus, sykehjem og i hjemmesykepleien er pasientene ofte alvorlig og kritisk syke med et omfattende sykepleie- og omsorgsbehov. Innen rus-, alders- og demensomsorg, er det ofte mere sammensatt og dermed kan det være behov for både sykepleiere og vernepleiere. Det er godt dokumentert at personer med alvorlige psykiske sykdommer og lidelser får dårligere oppfølging av fysiske sykdommer enn andre. Det kan skyldes manglende kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse hos de ansatte og/eller holdninger blant personalet.
Vernepleierne skal først og fremst ha kompetanse om funksjonsnedsettelser og samfunnsmessige forhold som skaper funksjonshemming, og særlig kompetanse innen miljøterapeutisk arbeid, habilitering og rehabilitering, helsefremming og helsehjelp- og kompetanse om sammensatte behov og utviklingshemming. Utdanningen skal gi kunnskaper, ferdigheter og kompetanse som bidrar til at personer med nedsatt funksjonsevne har muligheter til personlig utvikling og livsutfoldelse på lik linje med andre.
Kompetanseområdene for vernepleierutdanningen er:
- Profesjon, etikk og samarbeid
- Miljøterapeutisk arbeid, habilitering og rehabilitering
- Helsefremming og helsehjelp
- Inkludering, deltakelse og rettigheter
- Kritisk tenkning, kunnskapsbasert praksis og innovasjon.
Vernepleierutdanningen har krav om minimum 30 uker praksisstudier
Om sykepleierutdanningen
Sykepleierne skal først og fremst utøve sykepleie for å ivareta menneskets grunnleggende behov, fremme helse, forebygge og behandle sykdom, lindre lidelse og sikre en verdig død. Utdanningen skal gi kunnskaper, ferdighet og kompetanse til å: utøve sykepleie til pasienter med komplekse og sammensatte sykdomsbilder, gjøre selvstendige, systematiske kliniske vurderinger, prioriteringer og beslutninger, samt kritisk vurdere effekten av sykepleie og behandling.
Kompetanseområdene i sykepleierutdanningen er:
- Helse, sykdom og sykepleie
- Sykepleierprofesjonen, etikk, kommunikasjon og samhandling
- Vitenskapsteori og forskningsmetode
- Faglig ledelse, kvalitet og pasientsikkerhet
- Tjenesteutvikling og innovasjon
Sykepleierutdanningen har krav om minimum 50% praksisstudier som tilsvarer ca. 60 uker. Sykepleierutdanningen må være i samsvar med direktiv 2005/36/EF og direktiv 2013/55/EU om godkjenninger av yrkeskvalifikasjoner, som stiller tydelige krav til praksisstudienes omfang og hvilke arenaer de skal foregå på.
Om forskjeller i utdanningene - kunnskap og bred kunnskap
Når det gjelder for eksempel legemiddelhåndtering, har sykepleierne bred kunnskap (og en teoretisk/praktisk test som må bestås), mens vernepleierne har kunnskap.
Forskjellen på bred kunnskap og kunnskap er vektingen/omfanget av temaet i utdanningen, slik som for eksempel antall forelesninger/undervisning- og læringsmetoder, vurderingsformer, pensum og antall læringsutbytter i både teori og praksisstudiene. Når det gjelder legemiddelhåndtering er det virksomhetsleder som skal vurdere og avgjøre hvem som kan gjøre hvilke oppgaver – og hvilke avgrensninger og opplæring som skal ligge til grunn. Denne vurderingen må gjøres opp mot sykepleieres og vernepleieres kunnskaper, ferdigheter og kompetanse. Da er det naturlig at det gjøres en vurdering av innholdet og vektingen i utdanningene.
Det er også en vesentlig forskjell i kunnskaper om menneskets fysiologi, anatomi, grunnleggende behov. Her har sykepleieren bred kunnskap mens vernepleierne har kunnskap.
Sykepleierne har bred kunnskap om symptomer, sykdommer, sykdomsforløp og behandling, om aldringsprosessen og eldres behov, om psykisk helse og psykiske lidelser/sykdommer, og kunnskaper om rus og avhengighet.
Vernepleierne har kunnskaper om symptomer og behandling av de vanligste somatiske og psykiske sykdommer innen sitt fagområde og kjenner til aktuelle pasientforløp
Sykepleiere har bred kunnskap om smittestoffer, smitterisiko og infeksjonsforebyggende tiltak basert på kunnskaper om biokjemi, mikrobiologi, antibiotika bruk og resistensutvikling
Vernepleierutdanningen har ingen læringsutbytter rettet mot smittestoffer, smitterisiko og infeksjonsforebyggende tiltak, og heller ikke biokjemi, mikrobiologi, antibiotika bruk og resistensutvikling