av Ragnhild Kalstveit-Harbo, fagrådgiver og prosjektleder, Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester Rogaland
Gjennom denne kronikken vil jeg belyse hvordan Trygghetstandard i sykehjem kan være et nyttig verktøy for både ansatte, pasienter og pårørende.
Jeg er sykepleier og har selv lang erfaring fra arbeid på sykehjem. For en stund siden fikk jeg oppleve å være på andre siden som pårørende til en sykehjemsbeboer. Et familiemedlem ble akutt syk og måtte gjenopplives. Etterpå hadde vedkommende store fysiske skader, redusert evne til å kommunisere med omverden og bar preg av å være i store smerter. Det var sterke indikasjoner på at mitt familiemedlem var inne i en terminal fase. Ved vurdering og dosering av smertestillende ble ektefellen bedt om å ta stilling til om han foretrakk at pasienten var våken. Ektefelle oppfattet dette som et spørsmål om hvorvidt han ønsket å kunne kommunisere med pasienten. Dette bekreftet ektefellen at han ønsket. Konsekvensen av dette var at pasienten hadde sterke smerter som ikke ble tilstrekkelig lindret. Ektefellen trodde slike smerter var normale gitt situasjonen, og manglet informasjon om at smertene kunne lindres ved høyere dosering.
Gode tjenester med forbedringspotensial
Det utføres mye bra arbeid med god kvalitet i norske sykehjem, men når vi har begrensede ressurser så vil enten det som enklest kan unnlates, eller det som er mest tidkrevende, nedprioriteres. Offentlige dokument og studier viser at avvik skjer på viktige områder i sykehjem, som ved ernæring, tannhelse, manglende aktivitet og maktbruk (Botngård med flere, 2020; Reformen Leve hele livet; Willumsen med flere, 2012). Skal man forebygge fremtidige svikt på disse områdene er det behov for mindre tidkrevende verktøy som gir økt kompetanse hos ansatte og mer åpenhet.
Mindre tidkrevende verktøy
Trygghetsstandard i sykehjem er et felles rammeverk utviklet av Statsforvalteren i Trøndelag på oppdrag fra Helsedirektoratet. Hensikten er å sikre trygghet i sykehjem, uavhengig av ressurser og lokasjon. Rammeverket skal støtte lederne i forbedringsarbeid, og sikre at krav og anbefalinger følges. Systematisk forbedringsarbeid med klare mål og forhåndsbestemt måleverktøy skal sikre at alle relevante områder blir vurdert og ingen områder blir glemt. For å sikre at alle følger de samme retningslinjer eller tiltak, må disse dokumenteres, prøves ut og ikke minst korrigeres hvis refleksjon og resultat viser manglende effekt. Systematisk forbedringsarbeid kan kreve økte ressurser på kort sikt, men på lang sikt vil det ofte være en fortjeneste, spesielt hvis man klarer å oppnå varig endring. En felles forståelse over betydningen av systematisk forbedringsarbeid på avdelingen vil også kunne skape en kultur for forbedring, noe som kan bidra til at forbedringsarbeid gradvis vil kunne bli enklere å gjennomføre. Små tiltak, som bedre involvering og informasjonsflyt mellom helsepersonell og pårørende, vil være fordelaktig for alle på lang sikt. Utfordringen med å ikke sette tiltak i system er at omsorg og behandling som blir gitt vil variere fra personalets vurderinger på vakt.
Behov for økt kompetanse
Ledere og ansatte på sykehjem trenger både fagkunnskaper og kunnskaper om hvordan de kan drive forbedringsarbeid. Lederen har et overordet ansvar, og skal fungere både som kvalitetsleder, driftsleder, kulturskaper og en god rollemodell. Ansatte har behov for å oppleve arbeidet som meningsfullt og håndterbart, og at de har relevant kompetanse og ressurser som kreves for å mestre jobben. Dette kan oppleves som et stort ansvar, men ledere som evner å skape entusiasme og involvere sine ansatte vil kunne oppleve prosessen som mindre krevende. Samarbeid mellom ansatte, pasient og pårørende kan bidra til mer kreative og treffsikre løsninger, som igjen vil kunne være mindre ressurskrevende. Trygghetsstandard i sykehjem skal kunne tilpasses sykehjemmets kontekst. En studie som så på betydningen av rammefaktorer i forbedringsarbeid viser at ledere på tross av begrensede ressurser kan lykkes i forbedringsarbeid ved å omrokere på ressurser, involvere ansatte og bruke nettverket sitt (frivillige, interne og eksterne aktører) (Ree, med flere, 2019).
Åpenhet
For å lykkes i arbeidet med å skape trygghet på sykehjemmene må man ha en kultur som fremmer åpenhet, tillit, samarbeid og økt kunnskap. Ansatte må føle seg trygge i at avvik kan rapporteres uten at det har uheldige konsekvenser for dem. Lederens ansvar er å skape denne åpenheten. For å hindre fremtidige avvik og pasientskader må man lære av feil som allerede er blitt gjort, og slike avvik må derfor rapporteres.
Videre anbefaling
Trygghet er noe som blir skapt over tid. Et system som fungerer over tid, gir tillit fra pasient og pårørende. Man må ikke anta at alle ser hver situasjon lik en selv, men passe på at all informasjon er mottatt og forstått. Like viktig er det at pårørende og pasient føler på full åpenhet, gitt pasientens eget ønske. Først da kan avveide avgjørelser tas. Hadde mitt familiemedlem som var pårørende fått informasjon om at ektefellen i våken tilstand ville ha store smerter, ville nok mindre smerter veid tyngre enn å være våken. Noe mitt familiemedlem har uttrykt i ettertid. I møte med mitt døende familiemedlem møter helsepersonellet flere utfordrende problemstillinger. Ansatte som opplever å stå i en situasjon med manglende kompetanse eller uklare retningslinjer er et lederansvar. Samtidig kan helsepersonell som opplever usikkerhet i verste fall trekke seg unna, som igjen vil kunne føre til mindre kontakt med de pårørende og pasienten. Trygghetsstandard i sykehjem gir klare føringer for en anbefalt standard i alle sykehjem. Hadde sykehjemmet fulgt anbefalinger i standarden ville manglende kompetanse på avdelingen kunne vært avdekket og opplæring kunne vært sikret i forkant. Tilbud om etterlattsamtale kunne også ha bidratt til å avdekke behov for forbedring og gi etterlatte muligheten for refleksjon og støtte. Dette kunne motvirket skyldfølelse i etterkant. Når enslige eldre blir sendt hjem uten å få bearbeidet følelser eller for videre oppfølging, kan dette gi helseutfordringer.
Trygghetsstandarden fremmer også betydningen av pårørendeinvolvering. Involvering av pårørende er viktig og en rettighet når pasienten ikke har samtykkekompetanse (pasient- og brukerrettighetsloven §3-1). Pårørende skal kunne ta gode beslutninger basert på hva pasienten ville ha ønsket i en gitt situasjon. Skal pårørende kunne ta beslutninger til pasientens beste, trenger de tilstrekkelig informasjon om konsekvenser av ulike valg. I arbeid med mennesker vil det være behov for å avklare misforståelser og forventninger gjennom hele forløpet. Sykehjem som følger rammeverket, sikrer at tjenestene som gis er av god kvalitet og at helsepersonell er trygge i jobben de skal utføre.
