Av seniorrådgiver Stina Gustafsson
Pasient- og brukerrettighetslov § 4-1 angir den store hovedregelen. Den lovfester det generelle kravet til informert samtykke som rettsgrunnlag for å yte helsehjelp. Samtykkekravet gjelder for alle former for helsehjelp. Både somatisk og psykisk helsehjelp som pasienter får eller medvirker til som pleie, omsorg, undersøkelse, innleggelse og behandling.
Pasientens samtykke er bare gyldig dersom pasienten har fått tilstrekkelig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen, se samme bestemmelse. Dette innebærer at pasientene må ha fått dekkende/tilstrekkelig informasjon om formål, metoder, ventede fordeler og mulige farer i forbindelse med helsehjelpen.
Pasienten må gis informasjon om deltakerne i undersøkelsen eller behandlingen, for eksempel om det skal være studenter til stede. Pasienten har rett til å motsette seg at studenter eller andre observatører er tilstede.
Kravene til informasjon er omtalt i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 3. Informasjonen må tilpasses den enkelte pasient, inngrepets art og konsekvenser og omstendighetene for øvrig. Det kan ikke forventes at pasienten skal ha all tenkelig informasjon om tiltaket før et gyldig samtykke kan gis. Det er derfor stilt krav om nødvendig informasjon om helsetilstanden og innholdet i helsehjelpen. Med andre ord skal det gis tilstrekkelig informasjon som gir et forsvarlig beslutningsgrunnlag.
Andre ledd i bestemmelsen fastslår at pasienten kan trekke tilbake samtykke til behandling. Det kan skje når som helst.
Fysisk eller psykisk svekkelse kan redusere muligheten til autonomi eller
selvbestemmelse. Helsepersonell har et spesielt ansvar for å opprettholde muligheten for selvbestemmelse hos pasienter og brukere. Eldre kan miste noe av sin selvbestemmelse når man blir avhengig av andre menneskers omsorg, og det krever en bevisst holdning fra helsepersonell sin side for å ivareta dette. I praksis handler det om å kunne bevare egen personlighet, ta egne valg og selv bestemme hva som gir god livskvalitet.
Selvbestemmelse er ikke en selvfølge i institusjon, til tross for tankegangen om at
beboerne skal ha et mest mulig selvstendig liv. Rammebetingelser og systemet kan vanskeliggjøre selvbestemmelse, i tillegg vanskeliggjøres den av personalets makt og myndighet fordi denne er forankret i organisasjonens oppbygning. Det er også mulig den vanskeliggjøres i personalets holdninger om at det dreier seg om gamle mennesker som ikke vil eller er i stand til å anstrenge seg for å oppnå selvbestemmelse.
Selvbestemmelse gjelder fra det enkle i hverdagen: «Ka vil du ha på skjevå, fru Hansen?». Til det eksistensielle: «Vi ser at vi bare forlenger lidelsen for deg nå, fru Hansen, ønsker du at behandlingen avsluttes?» Som helsepersonell har vi en lovbestemt plikt til å påse at begge disse aspektene og alle aspekter som ligger mellom disse to yttergrensene, blir utført etter hovedregelen om selvbestemmelse. Dette krever tid til informasjon, tid og mot til å ta de vanskelige samtalene og respekt for at fru Hansen kan endre standpunkt underveis.
Fra hovedregelen finnes selvfølgelig unntak, disse blir omhandlet i neste Nytt og nyttig. Fortsettelse følger 😊