I gårsdagens nettutgave av Aftenbladet kunne vi lese om den utslitte jordmoren som tok kontakt med avisen i ren fortvilelse av å måtte gå på jobb selv om hun følte seg syk. https://www.aftenbladet.no/meninger/kommentar/i/qW5d91/kva-er-godt-nok Er det virkelig slike tilstander vi skal venne oss til?
Sommerferieavvikling har siden langt tilbake i tid vært slik at vi holder hendene foran øynene og håper dette går bra – dette er vi vant med og det er helt normalt. Det som imidlertid skiller seg ut i år, og som gjør at bemanningssituasjonen er over «bristepunktet», er at det ikke er noen sykepleiere eller jordmødre å ta av. Kassen er rett og slett helt tom – absolutt ingen buffer i det hele tatt. Sykepleierne fra Sverige, Estland og Spania er hjemme og jobber der. Vikarbyråene som tidligere har vært redningen for både sykehus og kommuner har ingen sykepleiere å tilby. Det skrikende behovet klarer de ikke å dekke.
Vi kan alle kjenne oss igjen i å gå litt rufsen på jobb, ta en paracet så klarer vi oss gjennom dagen. Dette klarer vi sånn av og til, for vi vet at dersom jeg blir hjemme må kollegaen min ta noen av mine oppgaver. Men i år, ja da er det simpelthen ikke noen kollegaer igjen til å ta de oppgavene….