I Norge utgjør kvinner en nesten like stor andel av arbeidsstokken som menn. I det perspektivet er vi verdens mest likestilte land. Det er bra, og det er helt nødvendig i en tid der boligprisene øker og flere lever et liv uten å være avhengig av en partner for å få mat på bordet. Det gir hver enkelt mer selvstendighet, samtidig som det gjør oss mer avhengig av lønnet arbeid.
Manglende likestilling er ønsket politikk
Vi må ta tak i det faktum at det foregår en systematisk lønnsdiskriminering der arbeidstakere i kvinnedominerte yrker lønnes lavere enn ansatte i mannsdominerte yrkesgrupper. Ulikhetene er reelle, de kan ikke forklares med forskjeller i utdanning, ansvar og funksjon. Det er et resultat av villet politikk. Både Stortinget og partene i arbeidslivet erkjenner at det er slik, men velger likevel å stoppe opp et stykke fra målstreken. Det er gåtefullt.
I vårt kjønnsdelte arbeidsliv er andelen kvinner i offentlig sektor rundt 70 %. I privat sektor er andelen 37 %. Det er uheldig, og bidrar til flere likestillingsutfordringer:
For det første tjener kvinner i snitt 80 % av det menn med tilsvarende utdanning, ansvar og funksjon gjør. Forskjellen var like stor i 1990, og i 2000, og i 2010. Og vi fortsetter i sneglefart! En av årsakene til at vi ikke kommer noe særlig videre er den rigide praktiseringen av frontfagsmodellen. Lojaliteten til selve modellen synes å være viktigere enn å opprettholde en sterk offentlig helsetjeneste.
For det andre har ikke sykepleiere og flere kvinnedominerte yrker samme rett til yrkesskader som andre. I FAFO sin rapport «Yrkesskade - mest for menn?» vises det til store kjønnsforskjeller der kvinner kommer dårlig ut. Det vises blant annet til at de sjeldnere får en diagnose som gir rett til yrkesskadegodkjenning til tross for samme symptomer, yrke og eksponering.
Rapporten viser at like mange kvinner som menn melder yrkesskader til NAV. Likevel er 7 av 10 som får godkjent yrkesskade menn. Ved yrkessykdommer er kjønnsforskjellen enda større, 9 av 10 som får godkjent yrkessykdom er menn.
For det tredje er det fremdeles slik at de som jobber turnus må jobbe tre uker mer i året enn de som jobber skiftordninger. Det er i hovedsak kvinner som jobber turnus og menn som jobber skift. Det gjør turnusordningene mer belastende enn skiftordningene. Sykepleiernes ansvar for liv og helse er minst like viktig som industriarbeiderens ansvar for arbeid med maskiner. Det er særdeles gåtefullt at vi ikke har fått orden på dette.
Tid for handling!
Vi liker å tro at Norge i dag har verdier, holdninger, ressurser og politisk vilje til å rette opp i disse åpenbare forskjellene. Men å tenke det, ønske det og ville det er ikke det samme som å gjøre det. Ansvarlige myndigheter har utvist en sørgelig mangel på gjennomføringsevne i tiår etter tiår. Det er tid for handling!