Det er noe eget, noe koselig med ting som tar litt tid. Langsomme pulsslag som Kari Martinsen beskriver i sin nye bok som kommer ut i 2021. Høstgryter som har godgjort seg i timer, mens vi har vært utendørs. Og postkort, slik jeg fikk i går med fint med bilde av Theodor Kittelsens «gamle moster» med tre alen lang nese. Beskjeden på postkortet var like tydelig som de jeg har fått på e-post og i sosiale medier. Sykepleieren var misfornøyd med tariffoppgjøret og forventet uravstemning.
For det er ikke like koselig at nødvendige endringer i eksempelvis lønnsutvikling for samfunnskritiske yrker tar tid. Praktisering av frontfag må vurderes på nytt slik at vi som nasjon har tilgang til livsnødvendig kompetanse – for å ha de helsetjenestene vi forventer. Arbeidsgivere og myndighetene må igjen ta ansvar – sammen med fagforeninger – for å løse samfunnsutfordringene slik de ser ut i dag.
Konstant likelønnsgap
Likelønnsgapet holder seg nesten konstant ifølge SSB. Kommunesektoren har gradvis tapt lønnsutvikling siden 1950-tallet opp mot norsk industri. FAFO-rapport 2016 – «Koordinering av lønnsdannelsen innen de nordiske frontfagsmodellene» beskriver det slik: «Det er tidvis frustrasjoner over at en såpass liten bransje som verkstedindustrien får så enorm innflytelse over lønnsdannelsen. Kvinnedominerte profesjoner opplever at det er umulig å øke lønna innenfor rammene av frontfaget slik de praktiseres.»
Funksjonærer i privat sektor, som ingeniører, markedsførere og andre som ikke har samfunnskritiske funksjoner, har enten lokal eller individuell lønnsdannelse. Markedet bestemmer. Om markedet skulle bestemme sykepleiernes lønn, så burde mangel på over 5000 sykepleiere tilsi en heftig lønnsutvikling.
Lønnsgapet stagnerer, eller til og med går feil vei for høyskolegruppene.
Kommunene burde overby hverandre. Det skjer ikke. Det betyr at vi har et imperfekt marked – at markedet ikke fungerer. Mangelen på helsefaglig kompetanse øker, men lønnsgapet stagnerer, eller til og med går feil vei for høyskolegruppene.
Alvorlig mangel på kompetanse
I 1966 ble frontfagsmodellen utviklet. Utviklet fra en sedvane knyttet til mannsdominert norsk industri i møte med et internasjonalt marked. På den tiden var kvinner sjelden i arbeid utenom hjemmet, og offentlig sektor var ikke i nærheten av slik vi kjenner den i dag. Det var ikke engang påtenkt et offentlig velferdssamfunn som ville ha problemer med å skaffe livsnødvendig kompetanse.
Dagens situasjon er annerledes, og arbeidslivet er i fortsatt endring. Industrien blir stadig mer marginalisert, og framtidig eksport og inntektskilde er eksempelvis kunnskap, grønn energi og fisk. Frontfagsmodellen har tjent Norge godt i 60 år, men dagens situasjon viser alvorlig mangel på livsnødvendig kompetanse i offentlig sektor. Werner er bekymret for at NSF er på tur å helle barnet ut med badevannet, mens vi er mer urolig for at barnet fortsatt vaskes i 60 år gammelt vann.
Latterlig lite penger
Postgang tar litt tid, slik at uravstemningen som sykepleierne etterlyste allerede er igangsatt med frist for å stemme innen 15. oktober. Oppgjørene i Oslo kommune og i Unio stat er i brudd og dermed mekling, mens i Spekter (sykehusansatte) forhandles det 15. oktober.
Bakgrunn for uravstemning, og også for brudd i flere sektorer, er at lønnsøkningen som var lagt inn i offentlige budsjetter tidligere i år, har arbeidsgiver omprioritert.
Frontfaget, som forhandlet frem 1,7 prosent etter at krisepakkene til næringsliv var fordelt, beskrives av arbeidsgiver som diktat. Etter at lønnsøkninger bestemt i 2019, men med virkning i 2020 (overheng og glidning) ble regnet inn i 1,7 prosenten, da var det ikke mange hundrelappene igjen å forhandle om. «Latterlig lite penger», slik nestleder Silje Naustvik beskrev oppgjøret i kommunesektoren.
Konsekvenser vi må bære
LO, YS og Unio, som vi i Sykepleierforbundet er en del av, ble i tur og orden enige om å skrive under forhandlingsprotokollen med KS. Men spillereglene er slik at alle forbund deretter skal få si sitt og melde tilbake innen en gitt frist. Det var bakgrunnen for at forbundsstyret i Norsk Sykepleierforbund besluttet å legge ut resultatet på uravstemning. Det er ingen automatikk i at vi gjør det. Vi har mange oppgjør og mange tariffområder i løpet av en landsmøteperiode. Men jeg tenker at hvis det er et år og ett tariffoppgjør hvor medlemsdemokratiet skulle få si sitt, så var det dette. Jeg ser frem til sykepleierne i kommunesektoren sin stemme.
Kommunene har størst mangel på sykepleiere, og konsekvensene bærer allerede pasienter og pårørende.
Statsminister og helse- og omsorgsminister berømmer sykepleierne og har framhevet sykepleiernes samfunnskritiske profesjon. Kommunene har størst mangel på sykepleiere, og konsekvensene bærer allerede pasienter og pårørende. Konsekvensene bærer også de ansatte. Sykepleierne på gulvet har ikke mulighet til å avgrense sitt arbeid til ressursene tilgjengelig, eller delegere bort etiske og moralske dilemmaer som mangel på kompetanse, personell, IKT, lederstrukturer eller tilpassede bygningsmasser gir.
Dette kan ikke fortsette
Dette er grunnen til at NSF, en organisasjon med formål som å påvirke samfunnsforhold til beste for befolkningens helse, ser oss nødt til å påpeke at praktisering av frontfagsmodellen som diktat ikke kan fortsette. Vi mangler livsnødvendig kompetanse, og selv om vi rekrutter sykepleier til utdanningen så sliter vi med å beholde kompetansen.
Over år har vi utdannet to sykepleiere for den ene vi klarer å beholde i yrket. Lønn er ikke alt, men klart lønn har betydning. Holden III fremhevet selv frontfaget som normgivende og skrev i tillegg: «For store eller vedvarende forskjeller mellom ulike sektorer kan imidlertid skape problemer for rekrutteringen av arbeidskraft i sektorene som blir hengende etter, og undergrave troverdigheten til frontfagsmodellen.»
La oss sammen se på praktisering av frontfagsmodellen på nytt, slik at vi ivaretar både norsk industri og offentlig sektor.
Innlegget ble først publisert i Sykepleien
Les flere innlegg fra Lill Sverresdatter Larsen.
Les også:
Vil ikke si hva sykepleierne bør stemme om lønnsoppgjøret
Lønnsoppgjøret: «1,7 prosent vil ikke bidra til å redusere sykepleiermangelen»