Helseminister Jan Christian Vestre har satt kortere helsekøer høyt på agendaen. I fjor ble to milliarder kroner bevilget for å redusere ventetidene, med støtte fra fagforeningene. Et av hovedtiltakene har vært høy overtidsbetaling. I Helse Sør-Øst tilbys sykehusleger 2500 kroner i timen for ekstra arbeid, mens spesialsykepleiere får 930 kroner ekstra i timen.
Hvor frivillig er overtiden?
Eksemplene på utstrakt bruk av overtid er mange. Samtidig vegrer tillitsvalgte og hovedtillitsvalgte fra NSF seg for å signere avtaler om frivillig overtid med henvisning til mulige brudd på arbeidsmiljøloven (AML). Den frivillige overtiden oppleves i mange tilfeller ikke som reelt frivillig. Medlemmer og tillitsvalgte rundt i det ganske land rapporterer om et betydelig press på å redusere ventetidene, noe som bidrar til å fremtvinge økt bruk av overtid. Noen sykehus har etablert såkalte «fritidspoliklinikker», der ansatte jobber ekstra på fritiden for å møte behovet for arbeidskraft.
Helsetjenester på sparebluss
Samtidig som sykehusene får krav om økt effektivitet og hvor mange pasienter de kan behandle på kort tid, må mange også gjennomføre innsparinger.
Sykepleiere over hele landet opplever dermed at de ikke får tid eller mulighet til faglig utvikling. Det handler ikke om vond vilje, men om en helsetjeneste som går på sparebluss. Når budsjettene kuttes, arbeidspresset øker og bemanningen svikter, blir svaret fra lederne et nei til kurs, videreutdanning og faglig påfyll.
En politisk selvmotsigelse
Regjeringen krever på samme tid at ventetidene i helsetjenesten skal ned. Ventetidsløftet setter lederne i en enda større skvis. Konsekvensen blir at all oppmerksomhet rettes mot driften her og nå, mens investering i fremtidens kompetanse skyves til side.
Hvordan skal sykepleiere kunne gi forsvarlig og oppdatert helsehjelp når de ikke får tid til å lære?
Hvor mye kan kuttes før pasientsikkerheten og beredskapen kollapser?
Sykepleiefaget utvikler seg raskt, men i en hverdag preget av konstant tidspress forsvinner muligheten til å holde seg faglig oppdatert. Resultatet?
En helsetjeneste i stagnasjon, redusert kvalitet på behandling og økt risiko for pasientene.
Det overordnede budskapet er for tiden: Alle kraner skrus igjen, og budsjettene strammes til. Politikerne må fremover prioritere hardere enn før – og svaret er klart: Mer penger skal gå til forsvar og opprustning. Det betyr tøffere kutt i alle andre sektorer, antakeligvis også i helsevesenet.
Spørsmålet er: Hvor mye kan kuttes før pasientsikkerheten og beredskapen kollapser?
Vi må huske på at totalforsvaret og totalberedskapen avhenger av et velfungerende og operativt helsevesen med tilstrekkelig kompetanse og ressurser.
Dette er ikke bare et problem for helsevesenet – det er et problem for hele samfunnet. Uten en sterk helsetjeneste svekkes beredskapen og totalforsvaret. Sykepleiere er en avgjørende del av Norges beredskap, og uten nok sykepleiere som er faglig oppdaterte, uthvilte og godt ivaretatt, står vi dårlig rustet til å møte både kriser og daglige helseutfordringer.
Vi må investere i kompetanse – nå!
Hvis vi skal rekruttere og beholde sykepleiere, må de få tid og ressurser til faglig utvikling. Dette er ikke en luksus – det er en forutsetning for en trygg helsetjeneste. Politikere og helseledere må ta ansvar:
Øk bemanningen, gi tid til fagutvikling og sørg for at sykepleiere får den kompetansen de trenger og fortjener, for å kunne gi forsvarlig helsehjelp. Pasientenes sikkerhet avhenger av det.