«Den sommeren det hendte» er tittelen på en film jeg så rundt 1990 sammen med min søster og mine søskenbarn. Om vi ikke fikk tante Anne til å kjøre oss, syklet vi de 20 kilometerne til Storsteinnes for å leie video. Sykkelturen kombinerte vi gjerne med å lete etter pant for å kjøpe ekstra Bugg.
Lyden fra stærer og sildrende bekker får meg fortsatt i den solkyssede stemningen disse sykkelturene ga. Vi var unge, vi hørte til og var sammen. Vi nøt forventningen om at noe skulle skje – om ikke i dag, så snart.
«Den sommeren det hendte» er en film om ung kjærlighet – både den besvarte og den uforståtte – hvor alle involverte kanskje ønsket seg en sommer hvor intet hendte. I filmen dør den utkårede.
Jeg ønsker meg en sommer hvor intet hender.
Selve livet skjer. Hver dag. Hver vakt. Men vi er så svake til å ta vare på øyeblikkene. Selv sykepleiere, som er sammen med både dem som håper på én dag til, og dem som ber om at døden må komme, klarer sjelden å være til stede i øyeblikk av sommer og blåbærsaft på leppene.
Er det noe allment menneskelig ved alltid å søke etter noe som kan forbedres? Legger vi ikke merke til den gode vakta, sola på formiddagen eller komplimentet som ble gitt, fordi vår søken er fremoverrettet?
Denne sommeren vet vi at mye hender. Altfor mye skjer. Barndommens slør er skutt i filler, og fram trer blodige barn i Gaza, unge soldater i Ukraina, familier innesperret i krigsområder og familier på flukt. Åh, som jeg unner dem muligheten til å fiske, bade, lese bøker, sove frivillig i telt og å sykle tur – i fred.
Om vi lytter, hører vi fortsatt stærer og sildrende bekker. Om vi lytter, vet vi hva som må gjøres.
For vår felles framtid må vi påvirke arbeidet for fred der vi kan. Vi må bidra med solidaritet der vi har mulighet. Verden er rund, og det som ruller et sted, treffer andre steder.
Vi må sikre beredskap i vårt eget land. Både individuelt med havregryn, boksmat, vann og medisiner, og som nasjon gjennom forsvar og helsetjenester. Vi må sikre at våre ungdommer får kunnskap om hva som virker ved krise og sykdom, og hvordan vi forebygger uhelse. Vi må også sikre gode øyeblikk for barn, ungdom, voksne og de som lever sine siste timer. Stunder hvor årene glir lett. Øyeblikk hvor tillit, håp og mot bygges.
Sykepleieres virke betyr forskjellen mellom liv og død. Det erfares kanskje ikke slik hver dag for sykepleiere, men sykepleiefagets nødvendighet sees tydelig på nasjonale statistikker over livskvalitet, barnedød og mortalitet.
Sommeren er særlig sårbar i helsetjenesten. Det er vikarer og nyutdannede i sin første måned med tittelen sykepleier. Barn fødes oftere på sommeren, og vi andre er oftere på tur. Turister og ferierende flytter seg til kommuner som har helsetjenester bygd for resten av årets minimale befolkning.
Sykepleierne er livsnødvendige, fordi dagene er ikke bare varme sykkelturer i godt selskap og med få biler i kjørebanen. Derfor må vi som samfunn ta vare på sykepleierne, og vi sykepleiere – vi må finne øyeblikk i sommer som gir oss medvind.
God sommer. La 2024 bli sommeren det ikke hendte.
PS: Om noe skjer, er Norsk Sykepleierforbund på jobb for deg.