Koronapandemien avslørte hvor sårbar intensivkapasitet og beredskap er uten tilgang på ekstravakter, vikarer, smittevernutstyr, medisiner og beredskapsplaner. Den synliggjorde også at hverken sykehusene eller myndighetene kunne oppgi antallet intensivsengeplasser når pandemien var et faktum.
Koronakommisjonen konkluderer med at sykehusenes intensivkapasitet er for lav. Kommisjonen oppgir at årsaken er mangel på kompetanse: intensivsykepleiere. Kompetanse er avgjørende for alvorlig skadde og kritisk syke, for denne pasientgruppen teller hvert sekund. Da er kunnskap, kapasitet og beredskap avgjørende.
Intensivkapasitet og beredskap innebærer å være forberedt. Flere rapporter viser at sykehusene i flere år ikke har hatt kapasitet nok til å være i beredskap. Det betyr med andre ord at kapasitet og helseberedskap var utfordret lenge før pandemien.
Vi i Norsk Sykepleierforbunds landsgruppe av Intensivsykepleiere inviterte til debatt om intensivkapasiteten og behovet for politisk handling og langsiktige løsninger.
Det ble en interessant og levende debatt hvor Karl Kristian Bekeng som er statsekretær for Kjerkol og Olaug Bollestad, og Silje Naustvik deltok. Du kan se hele debatten her. Debatten begynner 30. minutter inn i "sendningen.
Leder Paula Lykke hadde denne innledningen før debatten:
Er intensivkapasiteten rettet mot neste krise?
I 2009 hadde vi 290 intensivplasser i Norge. 13. Mars 2020 var det 250 intensivplasser.
En rapport fra Statens Helsetilsyn fra 1999. Kan man lese “Fokus bør i første omgang rettes mot mangelen på sykepleiere. Grunnbemanning av kompetente og erfarne sykepleiere må styrkes. Det må iverksettes nye tiltak for å rekruttere og beholde sykepleiere”. En tydelig beskjed fra Statens helsetilsyn vil jeg si.
Pandemien var en varslet krise med en generalprøve i 2009; svineinfluensaen, og det kom nye rapporter med samme budskap. Pandemien i 2020 avslørte for alle det som var allment kjent for helsepersonell, sykehusdirektører og politikere. Norge har for lav intensivkapasitet, og har hverken oversikt eller statistikk på antall intensivsykepleiere.
Antall intensivsykepleiere speiler intensivkapasitet.
I 2010 var det tydelighet i anbefalingen om at det var svært viktig å styrke pandemiberedskapen ytterligere. I det ligger det en forventning til forbedring av intensivkapasiteten. Allikevel var det nødvendig å gi koronakommisjonen i oppdrag å se på intensivkapasitet. De peker i rapporten på at det er nødvendig med nasjonal oversikt over antall intensivsykepleiere. En tydelig oversikt vil være med på å bedre kunne dimensjonere for fremtiden, øke pasientsikkerhet og ivareta helsepersonelloven med rett kompetanse på rett nivå.
Det er jo interessant at det i Norge ikke finnes et register som sier hvor mange intensivsykepleiere vi faktisk har. Det vi imidlertid vet er at mange intensivsykepleiere slutter i jobben sin før det egentlig ville vært naturlig å gå av med pensjon. Mine medlemmer begrunner dette i stor vaktbelastning, høyt arbeidspress og opplevelse av å ikke rekke å gjøre en god nok jobb.
Koronakommisjonen 2.0 påpeker gjennomgående i rapporten at manglende intensivkapasitet og beredskap har vært neglisjert systematisk på tross at stor kunnskap på alle nivåer. Dette mener jeg har medført at pasienter ikke har fått den behandlingen de lovmessig har krav på som for eksempel utsatte og avlyste operasjoner.
Dette viser nødvendigheten med sterkere virkemidler for å øke kapasitet og beredskap. Det handler faktisk om velferdsstatens bæreevne, også uavhengig av pandemier.
Intensivkapasitet og beredskap innebærer å være forberedt på uønskede hendelser, i ulik skala. Vi skal alltid være forberedt på å ta imot neste pasient, også under en pandemi. Kapasiteten blir stadig utfordret, og ulike rapporter viser at mange sykehus i flere år har hatt et for høyt pasientbelegg. Intensivavdelingenes tidligere utfordringer ble i 2020 større og synlige. Plutselig så alle hvor sårbare vi ble uten tilgang til ekstravakter, vikarer, smittevernutstyr, medisiner og beredskapsplaner.
Med en presset økonomi klarer ikke sykehusene å bemanne opp til det bemanningsnivået som fagfeltet anser som faglig forsvarlig.
Utenlandske vikarer og arbeidsvillige intensivsykepleiere og sykepleiere har dekket opp hull i turnus og bidratt til at hjulene har gått rundt i intensivavdelingene. Det gikk så vidt. Og dette var utgangspunktet 12. Mars 2020. Vikarene ble borte, intensivsykepleierne ble slitne og mange ble utsatt for smitte og satt i karantene.
Lederne på de ulike avdelingen ble tvunget til å løse uløselige oppgaver, og det ble sagt at det muligens skulle bli 1200 kovid/intensivpasienter. De skulle oppskalere til det umulige.
Men hvorfor synes myndighetene at det er greit at tjenestene mister intensivsykepleiere i større grad enn de klarer å rekruttere?
Norge investerer flere milliarder i å utdanne sykepleiere og intensivsykepleiere, men klarer verken å beholde eller mobilisere tilgjengelig kompetanse. Kanskje det er på tide å ivareta de ressursene vi har? Vi trenger både tilgjengelig kompetanse og den nye rekrutteringen, det kan være den viktigste investeringen for å imøtekomme eksisterende og økende intensivsykepleiermangel.
Antall intensivsykepleiere speiler intensivkapasiteten.
Det er fint med fleksibilitet og skalerbare ordninger. Selvsagt trenger vi dette. Men det forutsetter nok intensivsykepleiere i utgangspunktet. Først grunnmur så dynamiske løsninger for fremtiden. Da må vi utdanne nok og beholde de vi har utdannet. Vi må starte der.