Spedbarnstrøst som fenomen

Spedbarnstrøst er et erfaringsnært fenomen for helsesykepleiere. Det er en del av det daglige arbeidet hvor foreldre og søsken får hjelp til å finne gangbare veier til lindring, hvile og likevekt i små umodne spedbarnskropper. For mange kan kunnskap om trøst være så spontan, intuitiv og innøvd at man knappest reflekterer over den. 

Er det virkelig sånn?

I dette essayet har jeg forsøkt å se bak min egen «tatt-for-gitt tilnærming» til spedbarnstrøsten. Med støtte i ulike typer kunnskap forsøker jeg å forstå trøsten som både et relasjonelt og sosialt fenomen, og som omsorgspersoners svar på barnets fysiologiske og kroppslige behov for å bli støttet og hjulpet tilbake til likevekt.

Det som har opptatt meg spesielt mye er dilemmaet knyttet til å gi foreldreveiledning på naturlige omsorgsoppgaver, versus det å være tilbakeholden og la foreldre finne fram til sin egen intuitive omsorgsadferd. Noen har hevdet at overdreven eller feilaktig veiledning kan skade foreldres intuitive omsorgsadferd, mens mange erfarer at foreldre styrkes av å lære om trøstetrappa og ulike strategier.  Jeg måtte spørre meg selv, har jeg med min iver etter å spre kunnskap til foreldre og kolleger bidratt til «utvanning» av spontan og robust foreldreomsorg?

Trøstens ulike fokusområder

Ved å få reflektere rundt fenomenet spedbarnstrøst, og de mange begrepene som kan knyttes til dette, har det også blitt synlig at trøsten kan ha ulike fokus – den kan være direkte rettet mot barnet, en respons for å skape ro i omgivelsene til andre, og ikke minst være en trøst for den som trøster. Trøst er derfor mye mer mangeartet enn vi umiddelbart tenker. Denne erkjennelsen ligger bak utgivelsen av et temahefte om trøst, i regi av Nordisk tidsskrift for Helseforskning som vedlagte artikkel er en del av.

I en doktorgradsavhandling fra 2007 beskriver Klette hvordan trøst og trøstens vilkår påvirkes av kultur og formes av samspill mellom generasjoner. Spedbarnstrøst er dermed ikke et selvforklarende fenomen, men noe som utspinner seg i relasjoner. I tillegg påvirkes trøsten av kunnskap, kultur og den tidsånden vi er en del av. Hvor raskt, presist og intenst man kan eller bør trøste har variert mellom ulike tider i historien. «Tidsånden» nå synes være at spedbarn knapt skal gråte. Dette kan noen ganger være bra, men kan kanskje gjøre oss fremmed for gråten, informasjonen og nyansene gråten bærer i seg. Ved å lese artikkelen ønskes du velkommen inn i min forundringsverden!