Lina jobber som sykepleier på et kollektive med 7 beboere med demens sykdom. Hun brenner lidenskapelig for sitt arbeid. De siste årene har hun nesten egenhendig endret en hel avdeling. Hun har bidratt til at de har fått skiftet ut møblene på sin avdeling til eldre og mer tidsriktige møbler som de gamle kjenner igjen.
Hun har stått i kampen om å redusere bruken av beroligende medisiner hos over 20 pasienter til null. Ved å stå i kampen mot kollegaer som ikke tror på miljøbehandling av personer med demens har hun stått rakrygget i sin sak. Hun har trodd på at dersom man erfarer systematisk bruk av miljøterapi og å finne porten inn til den gamles identitet vil også kollegaer som tviler bli overbevist. Gjennom dette kan man trygge og ivareta de slik at man unngår/demper uroen. Hver dag kjemper hun for at andre skal brenne like mye for dette som henne. Hun setter beboerens identitet og trygghet fremst og vil at avdelingen skal være deres hjem.
Hun har sin egen «pårørendeskole» på sin avdeling, hvor hun samler pårørende, veileder dem, støtter dem og gir dem et felles treffpunkt hvor de kan treffe andre i samme situasjon som dem. Hun vil skape større forståelse hva en demensdiagnose innebærer og hvilke utfordringer dette kan gi. Dette gjør hun på eget initiativ.
I tillegg har hun vært med på å skrive artikkelen «Bruk meg som en sobril» som ble utgitt i Sykepleiens «Geriatrisk sykepleie» i 2016.
Lina er et forbilde for andre sykepleiere og ellers andre som jobber med personer med demens. Hun brenner lidenskapelig for faget og for menneskene og hun står rakrygget i sin kamp for å «omvende» andre tvilere til å tenke nye tanker om hvordan vi skal møte dagens utfordringer. Hun omtaler seg selv som «bare sykepleier» da hun ikke har noen etter-/ eller videreutdanninger, og vil gjerne bevise at man som «bare sykepleier» også kan oppnå store ting.