Gjennom flere tiår har Barnesykepleierforbundet kjempet for premature, syke nyfødte, barn og unges rettigheter i helsetjenesten – i statsbudsjetter, oppdragsdokumenter, høringer og retningslinjer.
Som leder har jeg mast på myndighetene, utfordret strukturer og sittet i møter hvor jeg har hørt ordene "det må vi utrede nærmere" én gang for mye – og likevel nektet å gi meg. Fordi jeg vet at barn og unge trenger spesialisert omsorg, og at vi som faggruppe må være til stede der beslutningene tas.
Men det har ikke bare handlet om sakspapirer og strategimøter. Det har også vært intervjuer i dagspressen, radio og TV, podkaster og fagartikler som setter spor. Og det har vært den gode praten i pausene, latteren som ikke helt skulle slippe ut under et foredrag, og vennskapene som har vokst frem i løpet av disse årene.
Den sterkeste drivkraften bak alt dette har ligget i mitt arbeid som sykepleier og barnesykepleier gjennom 36 år – med de syke barna og ungdommene, deres foreldre og søsken, som hver dag kjemper for barna sine. Det er i møte med dem jeg har kjent den dype stoltheten over hva vi får til – sammen.
Det er ekstra fint å vite at det nå er flere enn noen gang som ønsker å ta del i det videre arbeidet i faggruppen. At så mange vil inn i styret, forteller meg at noe har blitt gjort riktig.
Selv om det i perioder har vært utfordrende å få alt til å gå opp, og at styrearbeidet har måttet tilpasses liv og jobbhverdag, har faggruppen likevel stått stødig og vært både synlig, aktuell og relevant, og det er i seg selv et bevis på at engasjement og retning nytter – og at det betyr noe.
Takk for meg