Gunvor Instebø (1929-2022) var generalsekretær, øverste administrative leder, i Norsk Sykepleierforbund i 23 år.
I sin minnetale under bisettelsen fra Møllendal kapell i Bergen, sa nåværende forbundsleder følgende om æresmedlemmet:
«Alle mennesker setter igjen avtrykk. Avtrykk i sanden som er dyp og tydelig, men som etter hvert blir visket ut av vann og vind. Gunvor Instebø sine avtrykk er preget tydelig og modig inn i stein. Massive avtrykk som vil ta svært lang tid før tidevannet kan klare å bleke.
Den steinen er også en del av det som er både Norsk Sykepleierforbund og sykepleierfaget sitt fundament.
Gunvor ble æresmedlem i Norsk Sykepleierforbund i 1989. Den utmerkelsen henger så høyt at kun 12 sykepleiere har blitt utnevnt til æresmedlem i løpet av organisasjonens 110 års historie. Det er med vemod vi mottok budskapet om Gunvors død.
Jeg rakk dessverre ikke å bli kjent med mennesket Gunvor, men historien hennes – hennes avtrykk vises i NSF og i mitt virke. Gunvor var generalsekretær I NSF gjennom 23 år, men hun har også inspirert og utviklet faget og helsetjenestene som sykepleier og sykepleielærer, engasjert medlem og pensjonistmedlem.
For Gunvor ble veien til sykepleie og interesse for faget til gjennom det sterke engasjementet hun hadde i Røde Kors Hjelpekorps. Her lærte hun førstehjelp, organisering og viktigheten av å ha perspektiv på ting. Ofte ledet hun Rødekors-gruppen når de var på utrykning eller hadde vakt på idrettsstevner eller på Kvamskogen. Allerede her kom hennes gode lederkvaliteter frem.
Ville bli sykepleier
Som 30 åring søkte hun inntak på Haukeland sykepleierskole, i 1959. I et intervju i medlemsbladet til NSF Hordaland i 2008 forteller hun at dette var et veldig stort skritt for henne. Hun fortalte at hun ikke helt hadde selvtillit nok til å tro på egne evner.
Andre fortalte om henne at hun var en sånn person som fikk andre med seg, som andre lyttet til. En person med sterk karakter.
Som offentlig godkjent sykepleier begynte Gunvor Instebø på medisinsk avdeling på Haukeland sykehus.
Her ble det etter hvert tydelig at hun hadde gode egenskaper som underviser, og fikk i 1962 stilling som lærer på Haukeland Sykepleierskole. Hun ønsket mer utdannelse og hadde primært et ønske om å begynne på ”Norges Høyere”, som den gang var den høyeste utdannelsen innen sykepleiefaget i Norge og drevet av forbundet selv.
I 1963 begynte hun på Norges Høyere Sykepleierskoles linje for pedagogikk.
Etter avlagt eksamen i 1964 kom hun tilbake på skolen og ble lærer for elevene på Medisinsk avdeling B på Haukeland sykehus.
Fag og profesjon
Allerede som elev ble hun opptatt av fag og profesjonell identitet. Hun følte en sterk lojalitet til fagets historie og profesjonalitet. Det kom til å prege hele hennes virke.
Hun var brennende opptatt av at sykepleiere skulle ha en utdanning som ga dem den kunnskap og ferdigheter som pasientene hadde behov for.
Det var nok grunnen til at hun, og mange med henne, reagerte så kraftig da det i 1966 ble sendt ut et forslag til en odelstingsproposisjon om at mannlige pleiere i psykiatrien skulle kunne få godkjenning som sykepleiere etter et visst antall års ansiennitet og kun et kortvarig kurs.
De fleste i det sittende forbundsstyret var derimot positive til en slik ordning. Det ble mobilisert til motstand og Gunvor Instebø var aktiv i kampanjen som var organisert av Koordineringsutvalget for bevarelse av sykepleieloven. Mer enn 12 000 underskrifter ble samlet inn.
Det ble en heftig strid i Sykepleierforbundet, der hovedstyret tapte saken på et ekstraordinært landsmøte. De valgte derfor å trekke seg fra sine verv. Helga Dagsland ble valgt som forbundsleder.
Mange ble overrasket da Helga Dagsland ba Gunvor Instebø ta jobben som generalsekretær. Også Gunvor selv. Men Gunvor hadde vist seg å ha et talent for ledelse som Dagsland så at NSF hadde bruk for. Gunvor ble en viktig brikke i Sykepleierforbundet og i norsk kvinnehistorie.
Konstant kamp
I hennes tid som generalsekretær var det mange viktige og avgjørende politiske diskusjoner og avgjørelser som hadde stor betydning for sykepleierprofesjonen og sykepleierutdanningen. Hun har fortalt at hun opplevde perioden som en konstant kamp mot myndighetens reformforslag. Forslag som ville undergrave sykepleiernes profesjon. Det ble en kamp for å holde posisjon mot myndigheter som ville ha mer fleksible og åpne utdannelser, med første studieår felles for flere helseprofesjoner.
Gunvor Instebø la vekt på viktigheten av å nå frem til politikerne og finne støttespillere og alliansepartnere der. Det var en strategi som krevde mye innsats og engasjement, men som ga gjennomslag.
Dette er en strategi som Norsk Sykepleierforbund har fortsatt med, også i dag.
I hele 23 år (1967 -1990) var Gunvor NSFs generalsekretær. Hun sa selv fra seg stillingen i 1990, to år før oppnådd pensjonsalder.
Som pensjonist ble hun også i flere perioder bedt om å komme tilbake for å jobbe med NSFs arkiv.
Aktiv pensjonist
Gunvor var en aktiv pensjonist. Hun var en av initiativtakerne til etablering av NSF Pensjonistforum i Hordaland. Dette ble stiftet 7.februar 1996, den gang det første og eneste i Norge. Der var hun et aktivt medlem i mange år.
Gunvor deltok også på fylkesmøter og landsmøter i Sykepleierforbundet, men hun gikk aldri på talerstolen – «det er jeg ferdig med», sa hun.
Hun var ofte innom fylkeskontoret i Hordaland. Disse besøkene satte alle veldig pris på. Hun hilste på alle og var veldig omtenksom. Hun hadde alltid mye å fortelle.
Vi vil minnes Gunvor som en sterk sykepleier og leder, med faget i front. Alltid engasjert, alltid til stede fullt ut i det hun gjorde – entusiastisk opptatt av sykepleiefaget og av NSF. Hun visste at en sterk organisasjon var helt nødvendig for både sykepleietjenesten og sykepleierne.
Takk for utrettelig innsats. Takk for alt du har betydd for pasienter, pårørende, sykepleiere og samfunn. »