Det vil aldri passe å ha en verdensomspennende pandemi. Ved utgangen av 2019 var det neppe noen som kunne spå at et smittsomt virus skulle stenge ned samfunnet, gjøre mange syke og føre til 1,7 millioner dødsfall på verdensbasis. Epidemien har gått sterkt ut over folks psykisk og fysiske helse, normale sosiale relasjoner, det har gått ut over privatøkonomien og det har gått ut over bedrifts og statsøkonomi. Norge har måtte grave dypt i sparegrisen for å kunne drive motkonjunktur for å forsøke å holde samfunnshjulene i gang, hindre konkurser og arbeidsledighet.
Korona-situasjonen har vist fram det vi har varslet om lenge. Vi har en bemanningsutfordring. Sykepleiermangelen er på tur til å utvikle seg til en ganske omfattende krise. Vi strever med å beholde de sykepleiere vi har, vi klarer ikke å lokke de som har valgt å gå ut av yrket tilbake igjen og vi rekrutterer ikke nok nye inn i yrket til å dekke behovet. Det er avgjørende at det gjøres noe med arbeidsforhold og betingelser. Lønna må økes, ikke fordi vi «fortjener det» - for det gjør sykepleierne, men fordi pasientene har rett til forsvarlig og omsorgsfull hjelp. Vi må snakke mer om prioriteringer, at faglig forsvarlighet er et minstemål, og at omsorgsfull hjelp glipper noen steder.
Tidligere i desember skrev sykepleier Oda Marie Nilsen et innlegg i Sykepleien der hun ga uttrykk for at hun var lei av at sykepleiere og sykepleieforbundet ropte varsko. Hun ville ha et forbund som gjør mer enn å varsle, hun ville ha et forbund som sier stopp.
Innlegget traff meg definitivt. Sannsynligvis fordi jeg har tenkt de tankene flere ganger selv. Norsk Sykepleierforbund og jeg har lite igjen for å rope. Vi må varsle på vegne av pasienter og pårørende, eller de ansatte i seg selv. Vi foreslår løsninger ut fra det vi vet er nødvendig, nyttig og mulig, men hva skal til for at vi blir hørt?
Vi kan forhandle, legge fram krav og løsningsforslag på vegne av medlemmene, men vi kan ikke tvinge motparten til gjennomføring. Dersom det som tilbys er alt for dårlig kan vi si nei, og da er vårt eneste våpen streik – et våpen som kun kan benyttes når det gjelder tariffspørsmål i et tariffoppgjør, og ikke resten av året.
Når sykepleiere streiker er trusselen om tvunget lønnsnemd stor. Av den grunn er det mange som mener at sykepleiere ikke egentlig har noen reell streikerett. Bemanningen i helsetjenesten er så marginal at selv et forsiktig streikeuttak blir ansett som en trussel mot liv og helse, og dermed tvungen lønnsnemd. Dette skjer selv når det er motparten som er skyld i at liv og helse settes på spill ved å velge å bruke lockout som våpen, som i konflikten mellom Norsk Sykepleierforbund og NHO Service og Handel i 2018.
Vi kan påvirke makthaverne i samfunnet som aktiv samfunnsaktør i et demokrati, synlig i media og som oppsøker politikere og byråkrater. Vi kan ikke tvinge noen til å mene det samme som oss, vi må prøve å overbevise dem. Det kan vi gjøre med gode argumenter fulle av fakta, kunnskap og verdier. Selv gikk jeg til valg som forbundsleder med mottoet «Faget i front». Med det mente jeg at vi i større grad skulle bruke vår faglighet og kunnskap når vi argumenterer. Det framsto klart at argumenter som «stakkars oss» og «hadde vi hatt bart så hadde vi tjent mer» ikke gjorde at vi fikk gjennomslag. Dette var en tankegang som spredte seg i resten av organisasjonen, og over hele landet har fylkesledere, tillitsvalgte og faggrupperepresentanter vært opptatt av å kunne underbygge argumenter med fakta, bruke sin faglighet og kunnskap om pasientbehandlingen inn i argumentasjonen, enten det er i uttalelser til media eller direkte til politikere.
Og noe har vi oppnådd. Nylig ga helseministeren sykehusene i helseregionene i oppdrag å opprette 100 nye utdanningsstillinger i intensivsykepleie fra januar. Altså sørge for at 100 sykepleiere vil få lønn i løpet av tiden det tar dem å bli utdannet intensivsykepleiere. Det var det behov for. Intensivsykepleiermangelen er kritisk o,g noe vi har ropt – nettopp – varsko om i flere år. Nå klarte vi å nå lengre fram enn til politikernes pene festtaler, nå fikk vi gjennomslag.
Det er altså mulig, men veien dit kan være lang. Noen ganger må vi rope både høyt og lavt, lirke og lure, veksle mellom å bruke kjærlig hånd og knytte neven. Igjen og igjen. Vi kan godt rope STOPP! Spørsmålet er bare om noen vil reagere på det?
I 2021 er det Stortingsvalg. Det betyr at vi som NSF og som sykepleiere har en særlig mulighet til å påvirke politikerne og de ulike partiene. For kampen om regjeringsmakten handler om kampen om stemmene. Stemmene til våre 123 000 medlemmer er mange. Så mange at dersom alle NSF-medlemmer hadde stemt på et parti så hadde vi alene kunne fått et parti inn på Stortinget, over sperregrensen. Det er makt det! Dersom vi klarer å bruke denne makten målrettet er det mye som kan oppnås. Hvilket parti er det som er interessert i 5-6% økning på stemmene?
Den krisen samfunnet står i nå skyldes ikke ene og alene at det plutselig dukket opp et skummelt virus. All erfaring, forskning og kunnskap tilsa at det før eller siden ville komme en alvorlig epidemi. Krisen skyldes at politikere over tiår har jobbet mer populistisk enn langsiktig, både når det kommer til vanlig drift av helsetjenesten med de utfordringer som endringer i demografi fører til eller tatt høyde for å ha beredskap til ekstraordinære situasjoner. Nedstengingen av samfunnet i mars var nødvendig fordi helsetjenesten trolig hadde kommet til full kollaps dersom ikke smittetrykket ble tatt ned, og fordelt utover i tid. Vi hadde ikke utstyr nok, vi hadde ikke legemidler nok og vi ikke minst, vi hadde ikke helsepersonell nok.
Det var ikke noe som var ukjent for noen. Det som har vært, det har vært. Det er mye som kommer. Vi må og skal være enda mer insisterende i vår argumentasjon. Hør på oss, ta oss med på råd – vi vet hva vi snakker om og sykepleierne er løsningen på de fleste utfordringer i helsetjenestene.
Stortingsvalget handler ikke først og fremst om løsninger for året som kommer, eller året etter det. Det handler om å løfte blikket og stake ut retningen framover. Hvilken helsetjeneste vil vi ha i 2035?
Til det må vi møte utfordringene med kunnskap. Der er vår kunnskap essensiell.